Hver uke møter vi i Stiftelsen Rettferd mennesker som bærer på historier som aldri burde ha vært deres å bære. Historier om urett, om manglende hjelp, om venting som varer i årevis, og om systemer som ikke ser dem før det er for sent. Disse historiene er ikke bare enkeltstående skjebner. De er symptomer på en rettsstat som svikter der den burde stå sterkt. Og det er nettopp derfor deres vonde historier er vår kamp.

I valgkampen og utover høsten har vi møtt stortingspolitikere fra alle partiene som er representert på Stortinget. Vi har mast på pressen for å rette søkelyset mot disse sakene. Vi har deltatt i budsjetthøringer i flere stortingskomiteer, samarbeidet tett med andre organisasjoner som kjemper for rettssikkerhet gjennom Rettshjelpsalliansen, og senest tidlig denne uken møtte vi statssekretær Søvik (Ap) i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Overalt har vi vært tydelige:

-     Rettferdsvederlagsordningen er fortsatt for lite kjent. Altfor mange som kunne hatt krav på oppreisning, vet ikke at ordningen eksisterer. Dette også til tross for et anmodningsvedtak fra Stortinget om å gjøre rettferdsvederlagsordningen mer kjent og tilgjengelig. I denne sammenheng er det verd på peke på at rettferdsvederlagsordningen er Stortingets egen oppreisningsordning..

-     Saksbehandlingstiden er fortsatt for lang. Å vente i årevis på en avgjørelse er i seg selv en tilleggsbelastning for mennesker som allerede er slitne av livets urett.

-     Beløpene som innvilges er for lave. Når staten erkjenner at mennesker er utsatt for alvorlig svikt, må også oppreisningen speile alvoret. Rettelse: De er ikke for lave. De er FOR lave!

-     Regjeringen må følge Stortingets anmodningsvedtak om NAV-ombud. Et uavhengig ombud er nødvendig for å sikre den enkelte mot systemsvikt. Her har Stortinget vært både tydelige og samstemte. Regjeringen på sin side har valgt å ignorere et enstemmig Storting.

-     Kutt i tilskuddsordningen for spesielle rettshjelpstiltak svekker rettssikkerheten. De som allerede står svakest, rammes hardest når støtten til gratis rettshjelp strupes.

Vi opplever at våre brukerhistorier blir møtt med forståelse. Politikerne nikker, anerkjenner, gir gode ord og klapper oss på skuldrene. Mange sier at dette “må løses”.

Vi tviler ikke på at empatien er ekte. Men empati er ikke politikk – ikke alene. Empati hjelper ingen dersom den ikke følges av handling. Kan vi håpe at stortingsflertallet leverer mer enn medfølelse og fine ord?

For våre brukere er ikke dette abstrakte problemstillinger på et kontor i Oslo. Dette er liv som står på vent. Liv preget av traumer, fattigdom, sykdom, rus, psykiske belastninger eller omsorgssvikt – ofte i kombinasjon. Når staten svikter dem, svikter den også sin egen moralske kontrakt med borgerne.

Våre brukere er, på mange måter, Norges dårlige samvittighet. De viser oss hvor hullene i velferdsstaten ligger. De viser oss konsekvensene av politiske prioriteringer som ikke tas, reformer som utsettes, og kutt som rammer dem som allerede har tapt mest.

Derfor sier vi det igjen, like tydelig som da vi møtte statssekretæren denne uken:

Våre brukere sine vonde historier er vår kamp.

Vi gir oss ikke før rettssikkerheten er styrket, før ordningene fungerer, før staten tar ansvar – og før de som står svakest i samfunnet vårt blir møtt med mer enn gode ord.

Til alle dere som deler historiene deres med oss i Stiftelsen Rettferd:

DU er vår kamp!